seg all umake for å få sine døtre gift med kapellaner eller sogneprester. Oftest var en sogneprests innkomster høyst beskjedne. Og levde det en enke etter forgjengeren, så hadde hun rett til å oppebære pensjon av hans tiende som utgjorde storparten av kallets inntekter. Det kunne enda skje at det var mer enn én presteenke i sognet. Da Blicher fikk kallet som sogneprest for Thorning og Lysgaard menigheter, var det ikke mindre enn tre presteenker som hadde krav på endel av hans innkomster. Det er da ikke til å undres over at landsbyprester ofte var svært ivrige etter å skaffe seg en ekstrainntekt på sognebarnas bekostning — «Prestepungen blir aldri full», sier et gammelt ord — eller at de ble beskyldt for å forsømme sine plikter som sjelehyrder mens de brukte sin arbeidskraft på dyrkning av prestegårdsjorden, på litterært arbeid, eller hva de nå ellers kunne ha anlegg for av utenombeskjeftigelser.
Allikevel var kirken langt den letteste vei for en ung mann som ville ut av de ufri og utrygge kår som bøndene levde under, i det minste i Danmark og Sverige. Savnet av personlig frihet og trygghet føltes meget sterkere enn det økonomiske trykket, for på tross av dette var det allikevel bønder som hadde hell til å bli ganske velstående.
