Hopp til innhold

Side:Tragedier 1928.pdf/254

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
252
Hippolytos
KOR.
Første strofe.
   Ak, fandt jeg i dypet et skjul!
   Ak, undte en gud mig at svæve
   blandt vingede skarer mot sky!
   Da gik over Adrias bølger
   min flugt til Eridanoselven,[1]
   hvor solgudens jamrende døtre
   saart graater ved Faétons grav.
   De sørgendes taarer blir perler
   av rav i det mørkeblaa hav.

Første motstrofe.
   Og dit hvor i frugttynget land
   Hesperiderne[2] synger saa liflig,
   hvor sjømandens veie er stængt
   av Poseidon, hvor Atlas’s skulder
   blir tynget av himmelens søiler.
   Fra Alfaders bryllupshal strømmer
   en kilde med nektar, og alt
   som gudernes salighet øker
   gror frem av den hellige jord.

Anden strofe.
   Snekke med de hvite vinger,
   mot din stavn slog bølgeskvulpet,
   da du bar min herskerinde
   fra et hjem, av lykken signet
   til et bryllups bitre glæder.
   Visst har onde fugler varslet
   værste vanheld, da du seilet
   fra det havomkranste Kreta
   til Aten, den stolte stad,
   og ved Munikos’s[3] strandbred

  1. Da solgudens søn Faeton paa egen haand forsøkte at styre sin fars vogn, styrtet ham ned i elven Eridanos (Pofloden). Hans søstre, heliaderne, graater ved hans grav.
  2. Ved Okeanos i det ytterste vesten vokter Hesperiderne i den deilige have epletræet med de gyldne frugter.
  3. Ved Atens havn Peiraievs laa borgen Munychia, opkaldt efter en lokal heros.