Hopp til innhold

Side:Tragedier 1928.pdf/234

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
232
Hippolytos
Aa guder, hvor herlig at hidse med rop
de halsende hunde og svinge i haand
det hvæssede jagtspyd og slynge det ut
langs lokkernes guld!

AMMEN.
Hvad er det for indfald som hidser dig, barn?
Hvad har du at gjøre med hunde og jagt?
Hys! mange kan høre dit barnslige snak.
Saa ti dog! Du taler, som var du forrykt.

FAIDRA.
Du, Artemis, hersker paa havstranden hist,
hvor sandet blir trampet av hestenes hov.
Der raader du grunden. Ak, var jeg hos dig
og tøilet venetiske[1] gangeres spand!

AMMEN.
Hvad er det nu atter for meningsløst snak?
Nys lengtet du efter at komme tilfjelds
paa jagt efter vildtet, og nu har du lyst
til at tumle paa stranden det vælige spand.
Alene en seer kan gjætte sig til
hvad det er for en gud som forvirrer dit sind
  og leder din tanke paa vildspor.

FAIDRA
(synker igjen tilbke
Ulykkelig er jeg. Hvad har jeg dog gjort?
Hvor ender min vei, naar den rette er glemt?
En guddom har daaret og bragt mig til fald.
Aa ve mig usalige kvinde!
Kom kjære! aa kom! Du maa dække paany
mit ansigt. Jeg blyges ved det jeg har sagt.
Aa gjem mig bak sløret! Jeg rødmer av skam.
La ingen faa se at jeg brister i graat!

  1. Fra Norditalien fik man paa Evripides’ tid ypperlige væddeløpshester.