Bispen tok det uppatt, og lét dei gamle
mennerne nemna det etter seg. Han sette seg
ned paa ein stein, med’ dei gamle stod umkring
han og fylgde munnen hans, so dei kunne ta ordi
uppatt etter han. Heile dagen arbeidde bispen
med dei og tok uppatt kvart ord, ikkje ti gonger,
men tjuge, ja hundrad gonger; men gamlingarne
kom ikkje etter det. Han miste likevæl ikkje
tolmodet; men kvar gong ein av dei mistok seg,
retta han paa det og lét alle tri taka paa att fraa
fyrst av. Han gav seg ikkje fyrr dei hadde lært
bøni utor, so dei kunne lesa ho baade isaman og
kvar for seg. Den eldste var den som fyrst lærde
ho, og daa han var ferdig, gav bispen seg til med
dei tvo andre, til dei med kunne heile bøni.
Det tok til aa skymest, og maanen hadde alt vist seg over havflata fyrr bispen reiste seg og tok umbord. Daa dei skildest, fall gamlingarne paa kne for han; men han lyfte dei kjærlegt upp og kyste kvar iser, og mana dei til aa beda som han hadde lært dei. Sette han seg so i baaten og siglde ut til skipet.
Paa vegen dit ut høyrde han kor dei tri gamlingarne las Herrens bøn med høgt maal. Daa han kom ut til skipet høyrde han nok ikkje meir til dei, men ein kunne enno i maaneskinet sjaa kor dei stod paa same flekken. Daa bispen var komen umbord, vart ankeret letta og skipet siglde vidare. Bispen sette seg i bakstamnen og sat der stirde mot øyi. I fyrstningi saag han enno dei