Side:Til dem som forkynner.djvu/49

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

deres lære-svenner, intil videre i alle fal’, kan inøve og gjøre rede for t. d. ved studentprøven, artium.

Med uttalen har vi — også skolerne — hittil ikke regnet det så nøje. Når det, under højtidelig oplæsning eller almænnelig (off.) tale skulde gå fint til, hålt vi os til boken, uten omsyn til, at den som oftest talte dansk, iblandttilmed forældet eller forvendt dansk. Å sankjænne dette siste og sætte skille mellem dansk og norsk måtte da bli det første steg til å få en landsgyldig norsk tale hævdet i stedet for den forfuskede og i alle fal’ fra norsk standpunkt nægte, et steg, som en god ven av K. K. gorde for 40 år siden. Men det koster jo altid mangeårigt stræv, før en får et helt folk bort fra en tro, vane eller smak, som i mange mansaldre ær talt og sunget, prikket og hamret in i det.

Som alt på-tyd (ant.) har heller ikke Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, England nogen landsgyldig uttale, hvis Norge ikke har det, fordi om en del ord ikke av alle dom, som håldes for å tale uten iblanding av bygdemål, tale „dialektfrit“, lyder aldeles ens. Den engelske uttale har jo været lagt arbejd på i lange tider og av en større flerhet av landets lærde; men ænda har den altfor mange ord, som disse lærde ænnu ej har kunnet bli enige om. Jeg skal nævne nogle få, men for rummets skyld uten nøjere å opgi hvad det omstridde ligger i.

Ustø eller „vaklende“ uttale har bl. a.: either og neither (ej eller i), humble, wrath, haunt (likeså med au i mange andre ord), herb, rather, solder, tyranny, permit, pertubate, dynasty, environs, consummate, aristocrate, advertise, adversity, southern, three-pence. Selv i ord, som uttales kanske miljoner ganger hvær eneste dag, såsom shire og great, har to uttaler kunnet hålde sig side om side, uten at enhet har kunnet nås, dærved, at den ene trængte den andre ut av landstalen