Side:Til dem som forkynner.djvu/47

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

på grun av de to ovstore „Indrømmelser“, bladet i samme opsæt har gjort os dansknorske.

* * *

Garborgs lære — efter Henry Sweet? — om tvilydende nydannelser, både på germansk og romansk grun, tænker jeg kan være god for os mere æn for „de egentlige“; ti kommer nye tvilyd op av sig selv, så får vi jo småningom den samme målhærlighet, også i dette formpunkt, som de „norske“ ær så glade i, allerede å være innehavere av. Tvilydene ær jo da bare et tidsspørsmål, og vi tarv heller ikke av det hensyn opgi det mål. „Dansken“, som vi har, og med „megen Sorg og Møje“ oparbejde et nyt, Landsmaalet.

Skade, at hær heller ikke ær rum nu til å omhandle det så kalte „Videnskabens“ Munch-Løkkes, prov for, at — „Norsk og Dansk“ ikke ær samme „Sprog“. Men engang senere skulde jeg gjærne gjøre det, om jeg fik lov av Dagbladets leder.

Jeg flytter nu straks langt bort fra byen på et par måneder og kommer således næppe til å svare pa de „Protester“, som mulig vil la sig høre. Og svar vil det desuten være litet om å gjøre for de læsere, som bl. a. av min siste bok eller tilmed alt av nær værende opsæt kjænner til, hvad værd en kan tillægge målstræver-samhåldets inlæg og vitnesbyrd.

Kristiania 28—6—87.