Side:Til dem som forkynner.djvu/39

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

deres gjærning, deres „program“. Men da jeg så gjentagende hadde påvist, at hele deres ordforråd likeså godt kunde brukes i min dansk-norske skikkelse, som i deres Landsmaal’ske, gjorde de kuvending eller byttede standpunkt med mig. Fra den tid til nu nylig har altså „nokre bokstavar“, d. e. „Grammatikken“ ordenes norske former - med sine a’er og sine tvilyd og med det „emanciperte“ kvinnekjøn, altså ikke ordene selv været det ene fornødne. Skulde de nl. nu kunne hævde noget som sit eget, noget, som var umuligt for andre æn de norsk-norske, så måtte det være dette formelle, det, som hadde deres dype foragt, da de trodde å kunne pådutte det „Knudsenske Maalstræv“ denne iøjnefallende ensidighed.

3. En annen fornægtelse av sanheten ær dette, at vi ikke har nogen landsgyldig uttale hær i landet. Den ær dem nl. svært brysom, denne kjænsgjærning, da vi dansk-norske hålder på å grunne fræmtidsnorsken netop på den, - så meget mere brysom, som de ikke har nogen almu-gyldig uttale å opstille imot vår, men nok bygdegyldige uttaler i 100 vis, 500-600 i alt, tænker jeg.

4. Atter en annen fornægtelse av kjænsgjærnmg_ var i lang tid den påstand, at det bare var ét målstræv hær i landet, deres eget nl. Det dansk-norske blev da ved givne lejligheter enten rent overset, tiet ihjæl, eller i alle fal’ avferdiget med spottende overlegenhet, på lag som en ældre man kan ta det med en næsevis jøpling eller gutunge. Dette har de dog opgit i de siste år; men skulde lykken ta sig av dem videre, kommer gamle Adam nok igjen.

5. Deres skryt og humbug ær navngjeten nok, da den jo forleden i længre tid var på dagsordenen i bladene. Dette hoveddrag har da også måt få sit rum i „Hvem skal vinne?“. Læseren kan dær bl. a. finne den oplysning, at en særlig grun for målstræverne til