Og nu forstaar Di, Vera, hvor liten mening
der er i aa si, at herregud den sygdommen, er den saa farli da? og det andre, er det virkeli
saa stygt da? Det er jo ikke det at jei har
gjort saan som jei skrev me hundrede skjøger
som gjør at jei vil dø! og heller ikke at den
syfilisen er farli for mei — for dens skyll kunne
jei jo gaa sunn og frisk omkring til jei ble 100
aar hvis jei ikke netop var uheldi. Det er jo
ikke det. Men det er det, at den psykiske sygdom
som blant andet har skaffet sei utslag i at
jei gjore saan me de skjøgerne, den ville jo
sansynlivis allerede i og for sei være tilstrækkeli
til aa dræpe Deres kjærliket, sell om Di ellers
kunne elske mei — og naar saa dertil kommer
alle disse fysiske sygdomme ossaa, me al den
risiko de ville utsætte Dem for, saa er det jo
aldeles klart at aldri, aldri kan Di komme til
aa elske mei. Og derfor er det jei maa dø,
naa da Di først er runnet mei i bloe som Di
er — forstaar Di ikke det naa Vera, efter alt
hva jei har sagt Dem? Naa kan jei jo ikke dille
videre mer og si til mei sel: «hvem vet!
hvem vet!» — for naa er jo det siste haap ute om
noensinne aa kunne komme til aa elske og bli elsket
igjen — og uten det kan jei ikke leve. Forstaar
Di naa at jei kan ikke rejse hjem og gaa i
fængsel for bakefter bestandi aa bli sammen
me Dem og Waldemar? Di ville bli saa gla hele
Deres liv da, sier Di. Aa nejda Vera!
Side:Syk kjærlihet.djvu/94
Denne siden er korrekturlest