Side:Syk kjærlihet.djvu/88

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

maa det jo ske, De forstaar jo det ikke sant, og da ville det jo være hæsli a Dem, om Di, naar Di vét det maa ske allikevel, ville la mei gjøre det alene — det kunne Di aldri nænne, ikke sant? ellers maatte Di jo virkeli være degraderet og det er Di ved gud ikke — vel Vera?

Men Di tror ikke at det allikevel maa ske, for: Di er saa «temmelig sikker paa» jei tar fejl naar jei tror at jei elsker Dem; jei kan jo bare prøve mei sell: «hvis jei synes den tingen er styg naar det gjæller Dem, saa elsker jei Dem iallefall ikke.» — Du store Gud, Vera naar jei vaagner om maarenen paa den sengen hvor Di engang har ligget, og hvor siden ikke noe kvindemenneske har ligget eller kommer til aa ligge saalænge den er min — naar jei vaagner her paa denne sengen og forbanner dagen og slynger armene omkring hodeputen og klemmer den inn til bryste mit og biter i den, og søker og søker ennu en gang efter et langt haar som jei kunne spise, men finner det ikke, og anstrænger og anstrænger min fantasi for aa faa frem Deres nøkne skikkelse som jei syns jei skulle kjenne i alle linjer, men som jei allikevel ikke kan faa frem, fordi der hviler som en vidunderli hemmelighet over hver af Deres lemmer, over hver plet a Deres hud — naar jei ligger der og skriker af hele min sjæl efter Dem — tror Di saa jei i min fantasi nøjer mei me aa gjøre me Dem, saan som jei har gjort me hundrede skjøger?! — Aanej, me Dem løper jei jo linen