Side:Syk kjærlihet.djvu/357

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
XXVII
Dagen efter. (Tirsda 10de Juli 88).

Klokken kan vel være som ét om natten, da vi i mørkt skyet vejr stanser paa vejen like opfor husene hvor hun bor — og hun slaar armene om halsen paa mei og kysser mei til gonatt.

— Gonatt! hvisker jei nervøst og trykker henne krampagti inntil mei - og kjenner alt hvor syk jei blir ve at hun gaar.

— Imaaren formidda kommer jei ned til dei igjen! hvisker hun muntert - og river sei saa løs og løper sin vej.

Alene staar jei igjen i natten me den underlie skjælvingen i alle muskler og stirrer efter henne til hun er forsvunnet om hjørne a havestuen dernede, og vandrer saa syk og fortvilet hjemover — aah! hvor jei ikke holler ut naar hun ikke er her!...

Aanej, det var nok fælt allikevel me denne forlængelse af dødskampen - gid! gid! det var over...

Ikke for det: naar hun er her har jei det jo ikke saa ont; hun er snil mot mei og jei faar lov aa kysse henne og klappe henne, og hun ser