Side:Syk kjærlihet.djvu/340

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Jei svarer ikke, bare ser sykt paa henne. Saa gaar hun ut og blir borte. Aldeles fortvilet sitter jei der, mens vi laver i glassene, og ønsker mei langt bort —: naturlivis er hun gaat, fordi jei er her! — saa pludseli aapnes døren og Vera stikker hode inn og nikker bort til mei:

— Aa faar jei snakke litt me Dem da? sier hun og forsvinner ut igjen.

Syk og skjælvende gaar jei efter henne ut gjennem søstrenes lille blaamalte sovekammer som jei ikke har set siden den rædselsnatten da min skjæbne fullbyrdet sei derinne — og ut i havestuen, hvor jei finner henne staaende mitt paa gulve og vente paa mei — det siste svindende dagslys faller fra glasdøren derborte hen over hennes skikkelse. Angest stanser jei foran henne, og da hun ser uvisst paa mei som vil hun si noe men vét ikke rikti hvordan, spør jei skjælvende:

— Er Di vonn for at jei er kommen herut?

Hun svarer ikke, bare ser forskende paa mei — og sier saa:

— Har Di vært sammen me Waldemar siden den maarenen?

— Ja, sier jei efter først aa ha husket mei om — igaaraftes var jei sammen me ham hos Knudsen i pjolterlag — men jei husker ikke noe a det, jei ble full saa fort... de sat og snakket og disputerte om noenting der, og jei snakket ivri me for aa glemme, men jei tænkte bare paa Dem, kunne ikke snakke mei fra Dem — ossaa drak jei mei fra