Litt efter kommer Bjørck inn igjen alene, fullt paaklædd:
— Det er best du staar op me det samme, sier han. Du faar jo ikke sove allikevel, og klokken otte kommer her desuten arbejdsfolk her — de skal begynne aa pusse op denne stuen idag.
Jei staar fort op og faar vasket mei litt inne hos ham, og saa gaar vi ut begge to sammen, i frisk maarenluft me sol i.
Først gaar vi op til Holtermann, hvor Bjørck venter utenfor.
Entrédøren finner jei vi aapen, jei gaar like inn, og møter i kjøkkene Holtermann, liten og runn, i brun Jägerskjorte og blaa buxer, blek og graa i det fete ansikte under det sorte haar — han har ganske vist ikke faat sin fornødne maarendosis endda. Han ser paa mei me noen rare forvillete øjne som paa en gjenganger.
— Det ble ikke noe igaar! sier jei — der kom noen og saa os netop som det skulle ske, og saa maatte vi opsætte det til paa Manda. Vær saa snil ikke aa si det til noen.
— Nejda! sier han, me ryggen støttet mot kjøkkenbænken.
— Ja, det var bare derfor jei kom — jei ville jo nødi det skulle sies før det var skedd — adjø!
Han nikker og jei gaar igjen, ned til Bjørck — og vi vandrer stille nedover til byn. [ 211 ]
Ve Gravesen stanser vi. Paa utekaféen under det røstripete telte er der ikke noe aa faa saa tili.
