for han holt jo ossaa a mei, og de ville sørge sammen, og det at de sørget sammen ville gjøre dem mere gla i hverandre igjen — kansje ville det enne me at hun igjen kom til aa elske ham som før...
Ja, saan var det jei hadde tænkt mei at det skulle ske!...
Og jei trasker afsted der i regnen og mørke me usikre glidende skritt i den glatte lerete sølen og ser og ser paa disse to billeder —: hva jei hadde tænkt det skulle blet — og hva det naa virkeli kom til aa bli...
... Gud, hvor, hvor, hvor! det hadde vært bedre baade for ham sell og for mei og for henne om han ikke hadde komt før det hele hadde vært afgjort mellem henne og mei... fan! hvorfor satan er han kommen! — og jei stanser og tramper i sølen; men tar mei saa i det og gaar igjen videre opover i regne og mørke — —
Noe bevæger sei et stykke der foran mei... jo, det er to mennesker som kommer imot mei, en lys skikkelse tilhøjre, en mørk tilvenstre — det er ham og henne.
Vi møtes paa det smale sølete fortoue og stanser — han og jei hilser paa hverandre, og saa tar jei hennes haann og sier:
— Det er sent, men jei kunne ikke række frem før.
Hun svarer ikke, hennes haann ligger koll og dø i min — og saa slipper jei den og staar der og vet ikke hva jei skal gjøre. Men saa stikker hun
