Side:Syk kjærlihet.djvu/309

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

følelsesløs jei ossaa. Intil jei mærker at naa har det virket — naa kommer søvnen.

— Adjø da Vera! sier jei saa og kysser igjen hennes kolle munn — hvor trist at det ikke skedde mens Di endda var gla i mei...

— Jei er gla i dei! sier hun tonløst og haart.

Jei ryster paa hode —: Adjø! sier jei sagte.

Og saa synker hun stiv ned paa den vaate joren me ryggen lænet op til et træ — og jei faller ned paa knæ foran henne. Den kolle væten siver gjennem buxeknæerne inn paa skinne — isch! Men der er ikke noe aa gjøre ve det — og sløv lægger jei mei platt ned paa joren me ansikte i fange hennes, hænderne løst om hennes hofter, og føler hvordan jei strax blir vaat helt inn paa skinne, opover laarerne og maven. Men det kommer mei ikke ve naa mer, jei er for søvni og træt til aa bry mei om det — og saa tar bedøvelsen mei.

— Adjø! adjø! Vera! Vera! hvisker jei idet jei søvner inn — og saa strax efter er jei væk og borte.

Og om litt saa løfter hun mekanisk hode mit op me den ene haannen og retter me den anden revolverens løp tværs inn i tinningen min — og saa lyder skudde, og han kommer til, og de ser efter begge to at jei virkeli er dø... Og saa lar de mei ligge der og gaar nedover sammen, vaate og kolle, me klæerne slaskende om sei — kolle hver for sei og kolle mot hverandre, for den natten...