— Tak! adjø.
Vi omfavner hverandre og jei føler at bryste hans gaar stærkt — gusjelov! litt holler da ossaa han a mei.
— Vil du jei skal følle dei nedover? spør han saa me graat i stemmen, idet jei gaar ned a trappen.
— Ja tak! gidder du saa?...
— Ja kom inn og vent da, mens jei faar paa mei.
Inni hans arbejdsværelse, mens han faar paa sei noen klæer, skriver jei saa paa et ark papir som ligger der:
«Jei erklærer herved aa ha dræpt mei sell
lægger det i en konvolut som jei skriver utenpaa: «Mit siste or» og stikker saa konvoluten i lommen.
Tause gaar vi ve siden a hverandre nedover byn, regnen trommer hele tiden paa den nye silkeparaplyen hans...
— Det blir vont vejr for dei dette her, sier han idet vi passerer Universitets-uhre — hvis det skal ske ute da!
— Ja! men har der noensinne hænt det motsatte?
Det er alt hva der blir sagt — inntil vi kommer ned paa hjørne af Skippergaten og ser at det er mørkt ophos Onsum. Saa sier jei igjen, innædt: