Side:Syk kjærlihet.djvu/3

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
I
Høsten 1887 (Lørda 5te November).

Inne paa et stort, uhyggeli, bare halt møbleret værelse i første étage uti Munkedamsvejen vandrer jei alene frem og tilbake paa gulve, trist og tongt tilmode, og laver paa den siste slut a min højsterets-tale, en personli henvendelse til retten.

Jei faar den ikke til som jei vil ha den, jei er i saa altfor daarli humør, vejret er ossaa saa forfærdeli tongt og trist, ute strømmer regnen ned, og inne hersker der et rent tusmørke skjønt det er mitt paa dag.

Gud hvor jei føler mei nedtrykt!...

Utsigterne er heller ikke lyse. Iovermaaren, paa Manda, kommer saken sansynligvis for; naturligvis blir jei dømt, tiltrods for at enhver sjouer kan si sei sell, at man ikke kan forbryde sei imot noen norsk lov ve aa utbrede en bog i Sverige — men, jei skal altsaa dømmes. Og naar denne latterlie, skamløse dom er falt, saa skal jei altsaa forsøke aa flygte til Paris. Kansje blir jei fakket paa vejen og puttet i hulle for 5 maanter — kansje ikke... Men sett om jei slipper unna, saa staar jei altsaa der alene i Paris uten penge og uten for-