Side:Syk kjærlihet.djvu/286

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


derli kolle fremmede ansikte — og saa sier jei sløvt, det skal være kolt, men gud hvor det er hæst:

— Ja Di bryr Dem naturlivis ikke noe om aa hjælpe mei ut a live naa, Di ikke er gla i mei mer?

Saa skvætter hun til, forbauset, og sier mens hun ser mei fast inn i øjnene:

— Joda! vist vil jei det! naturlivis!... Di skal ikke tvile paa det — jei er saa gla i Dem at jei vil det!

— Ja for Bjørck var nede hos mei her idag og ba mei om ikke aa la Dem gjøre det, og dertil svarte jei altsaa, at hvis ikke Di hadde lyst til det mer, saa vil naturlivis jei ikke heller at Di skal.

Hun ser paa mei, like kolt som før, men sier saa, me en underli, lissom forfrossen varme i stemmen:

— Jei vil forfærdeli gjerne gjøre Dem noe gott — og da jei naa ikke kan gjøre Dem noe andet gott enn dette, saa vil jei altsaa det.

— Vel! svarer jei. Men jei sitter der jo litt usikker —: stemmen hennes kjenner jei igjen, men ansikte ikke.

— Men hvor skal det ske? spør hun saa, roli og koll.

— Her oppi skoven, etsteds f.ex, sier jei og ser mei om.

— Nej ikke her paa disse kanter! sier hun og ryster nervøst paa hode — for faderens skyll!...