Side:Syk kjærlihet.djvu/261

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

skal væmmes! jei vil at hun skal være snil og venli mot mei, og litt gla i mei endda, naar hun naa skal skyte mei ihjel — aanej, jei ber henne nok ikke om noe mer!...

— og lissom til et siste adjø klapper jei henne ennu engang i øm fortvilet fortvilelse ned omkring det dejlie elskede legeme som jei ikke kan naâ — gud hvor jei elsker hver minste plet paa det! — og lægger saa i rædsel mit hode ned paa hennes bryst, og gir det hele definitivt op...

Men som jei ligger der ve hennes bryst, sunket hen i en slags fortvilelsens dvale, mærker jei pludseli igjen at jei kan! En angstfull glæde skyter op i mei, jei tør ikke se paa henne mens jei lægger mei over henne for ikke aa overvældes me det samme, og forsøker angest aa tænke paa noe andet mens jei bævende føler at jei glier inn i henne — men da jei virkeli er naad derinn uten at det er gaat for mei, og tror at det kansje skal lykkes, kan jei ikke andet: jei ser henne afsindi af glæde inn i det dejlie ansikte me de hall-lukkete øjne — aa gud sej forbarme om jei fik henne me!...

Men saa er hun for dejli, det hele blir mei igjen for vidunderli ufatteli søtt og stort — og da jei angest forsøker aa stanse og kjæmpe imot, er det for sent: vellysten væller tyk og søt ned igjennem mei, men fyller mei samtidi me fortvilelse. Og for ialfall aa gjøre noe som hun vil, trækker jei mei i det afgjørende øjeblik tilbake — hun er jo rædd for at der skal bli barn a det — og støttet paa begge