Side:Syk kjærlihet.djvu/250

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

svimlende afsinn føles det... jei fatter ikke at det kan være sant, bare klynger mei svimmel op til henne og hvisker angest og fortapt:

— Vera? Vera?...

Men hun svarer mei ikke... og trykker mei ikke inntil sei — taus og stille, saa underli stille og dø ligger hun der i mine arme... Aah! hun tænker paa det samme som jei... tænker paa hvordan dette vil gaa... det er det vi tænker paa begge to — og imens ligger hun her forgjæves me hele sit vidunderlie legeme nøkent under teppe! aah, det er afsinn! — og jei stryker skjælvende me haannen ned omkring hennes bløte varme legeme, utenpaa linnete først, og saa under — det er henne jei føler... henne! jei vét det!... saa umulig det er, jei vét at det er henne!...

— og pludseli ser jei dem for mei disse bløte varme lemmer som jei føler under min haann, ser dem lyslevende for mei i deres slanke hvite nøkenhet — hennes vellystie lemmer! — og et søtt magtstjaalent begjær rinner mei ned gjennem marv og bén og opløser hele mit legeme til én skjælvende gelé saa jei ingenting kan, bare ligger der og skjælver og stirrer paa disse vidunderli vellystie lemmer som er hennes — og gyser ve tanken paa aa ligge dernede mellem hennes hvite laar, og pludseli — ah! sætte min munn mot hennes vaate varme læper derinne, og kysse til og svimle bort i vellyst... og dø! aah, dø derinne hos henne me mine læper presset inn mot den vidunderli vellystie