Side:Syk kjærlihet.djvu/236

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

over langs lanne — ganske langsomt, me øjnene dypt sænket i hverandre...

Alt er saa stille, øjne i øjne sitter vi der, regnen siler ned over os begge, ingen af os sier et or, og jei synes jei er henne saa nær, saa nær! — det er som mit hjerte er stanset og staar stille i en siste øm længsel efter aa naa henne hélt...

Pludseli smiler hun svagt — et ømt vellysti smil — og hun lissom sænker sine øjne ennu dypere i mine mens hun sier det stille:

— Du! naa er vi snart mitt utpaa fjoren — hvor vil du egentli hen me mei?

Jei tænker ikke noe ve det hun sier, hennes stemmes vellyd bare glier hen over mei som et ømt kjærtegn — og jei slipper uvilkaarli aarerne og glier sagte ned a toften paa knæ foran henne, inne mellem hennes knæer, me armene om hennes liv og øjnene dypt i hennes, og hvisker det tonløst og fortapt: «Vera, jei er saa gla i dei!» — og hode mit synker inn mot hennes bryst og hun trykker det bløtt inntil sei.

Mine knæer ligger i vann saa jei bløtes igjennem til skinne, vaatt er hennes bryst hvor mit hode hviler, sell er jei dy vaat, og vaate armene som favner om mit hode, og vaat hennes haann som hun holler paa mit kinn — og ned siler regnen over os i strømme

— aah men jei føler mei henne saa nær!... og hennes hjerte banker saa varmt herinne mot mit kinn, og jei længes saa stille og ømt mot henne —