— Her er jo udmærket, sier hun da vi er der —
gaa naa me dere! for naa skal jei klæ a mei — og
hun smutter hen bâk en busk ve strannen. Gaarder
gaar helt op til huse igjen, men jei stanser
mitt i bakken og blir staaende og se ned...
Pludseli kommer hun nøken frem bak busken dernede, ut paa strannen — det er ikke mørkere enn at jei tydeli kan se hennes slanke hvite skikkelse mot det sorte vann.
— Gaa længer væk! roper hun opover til mei, og jei gaar et par skritt — men stanser saa igjen og blir staaende som fastnaglet og stirre derned med volsomt bankende hjerte.
Og ut vader hun i vanne et temmeli langt stykke uten at det gaar henne længer enn til mitt paa læggen; saa endeli blir det litt dypere, det rækker henne til midt paa laarene — og hun lægger sei ned og svømmer og plasker omkring...
Me bankende hjerte staar jei der og haaper at hun tilslut skal rejse sei og vade inover igjen; men isteden svømmer hun helt inn over lang-grunnen, og hennes hvite skikkelse rejser sei pludseli i vejre helt inne ve strannen, og er strax forsvunnet bak busken dernede.
— saa først mærker jei at det si-regner, og tænker paa hennes klær som blir vaate.
Noen minutter efter kommer hun paaklædd frem paa strannen igjen og jei skynner mei nedover mot henne.
— Di var altfor nær! sier hun og truer til mei