Side:Syk kjærlihet.djvu/232

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


— Jamen ikke gjør det! hvisker hun nervøst — du! hører du! ikke naa!...

Men der er ingen fare længer — jei er pludseli stanset, grepet af rædsel: tænk om jei igjen kom til aa gjøre noe som hun ikke ville!... Og forfærdet løfter jei hode og stirrer sykt inn i hennes dejlie ansikt og hvisker det til henne:

— Aldri! aldri! mere skal jei gjøre noe som du ikke vil Vera! — aah men jei er saa forfærdeli saa forfærdeli gla i dei!

og jei klamrer mei igjen inntil henne og kysser henne inni øre.

— Søte søte dei, hvisker hun ømt og klapper mei nedover nakken mens jei gjør det, saa jei gyser a vellyst — og pludseli klemmer jei mit legeme tæt op imot hennes fra øverst til nederst, benene strakt krampagti ut fra mei, og vellysten rinner mei tyk og søt ned gjennem mit legeme og det gaar... Og noen øjeblikke efter er den over mei som rasende vanvid denne forfærdelie tørst efter henne som jei ikke har naadd — og jei kryster henne afsindi inntil mei, hele hennes nøkenhet staar me ét lyslevende for mei, og me volsom magt bruser det op i min fantasi, alt det som jei har trang til aa gjøre me henne.

Men rædselen for aa gjøre noe som hun ikke vil, stanser mei; jei løfter sykt hode og stirrer et øjeblik fortvilet ned paa det elskede ansikte hennes som for aa hente kraft — og lar saa hode synke tongt ned paa hennes bryst og ønsker mei