Side:Syk kjærlihet.djvu/194

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

de sier. Ore «mât» kommer flere gange igjen, jei forstaar ikke hva det har me det hele aa bestille, og forsøker saa aa høre efter hva de snakker om. Men orene glier hver for sei inn i hjernen og ut a den igjen, jei kan ikke holle dem sammen skjønt jei anstrænger mei alt det jei kan — og jei forstaar at jei er blet tomset i hode. Men jei bryr mei ikke noe om det — det kan jo være det samme naa...

Saa gaar Jensine inn igjen, og Vera gaar hen bak huse, bort til det andre hjørne hvor skyggestripen langs husvæggen er bredest, og sætter sei ned der. Mekanisk er jei fulgt efter og sætter mei ned jei ossaa — og ser sykt op paa henne. Og saa begynner hun aa snakke noe til mei, noen venlie ting — og jei syns jei svarer henne noe ossaa. Men jei vét ikke hva det er, jei opfatter ingenting a det som blir sagt — jei er og blir bløt paa hjernen. Men det gjør mei ikke noe bedrøvet, tonen og klangen i hennes stemme er jo venli, det hører jei, og af øjnene hennes ser jei at hun ikke er vonn — og saa faar det være det samme me resten...

Allikevel er der noe som piner mei, og gjør mei uroli — jei vét først ikke sell hva det er. Men litt efter litt blir det mei klart at det er noe som vil op i mei, noe jei maa ha sagt henne, men som jei ikke kan finne — og saa blir jei saa angest for aa maatte dø uten aa ha faat sagt henne det...

Men pludseli er det der — og jei ser hjælpeløst op paa henne og sier —: