Side:Syk kjærlihet.djvu/193

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


ikke tør, eller af hvilken anden grunn, vét jei ikke sell...

Og op stiger hun paa bryggen dernede, lys blaa i gul straahat, og kommer me sin egen bløte vidunderlie gang gaaende opover den grønne bakken mot det hvite huse — saa endeli har en vilje faat arbejdet sei op i mei, og jei rejser mei langsomt og gaar underli fortumlet nedover mot henne.

Litt nedenfor huse møtes vi. Hun stanser ikke, bare ser likegyldi undersøkende paa mei, og jei venner taus og gaar opover ve siden a henne. Jei vét at alt er forbi, jei har set det strax vore øjne møttes — men det har ikke gjort noe større intryk paa mei; jei er jo for sløv, og har jo desuten visst det hele tiden. Men naa da jei har henne her ve siden a mei faar jei igjen denne underlie trang til aa høre afgjørelsen uttalt me hennes stemme, og saa sier jei, stille og tonløst —:

— Er alt forbi?

Hun svarer ikke, bare venner hode og ser mei like i ansikte — og nikker saa, langsomt og afgjørende et ja. Og en sløv træt fre glier inn i mei ve at det altsaa endeli er færdi...

— Har Di vært her inat? spør hun saa.

— Nej, jei kom for litt siden og har sittet deroppe og ventet.

Saa sier hun godag til Jensine som er kommen ut ve siden af huse, og de to blir staaende og snakke litt sammen. Jei hører mekanisk paa hva