Side:Syk kjærlihet.djvu/191

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

skritt, sell halldø af rædsel og me haarene strittende paa mit hode, men baaret frem af den fremmede overnaturlie kraft som rinner i mit blo — frem, frem, bestandi fremover bæres jei, og efterlater paa min vej en bre goll forbandelsens stripe gjennem skoven, hvor ikke noe levende mere kan gro. — —

— — Klokken kan være som ni, solen staar højt paa himlen, blank og stille ligger Emmestadbugten utover i tykt gult varme-mættet solskin. Mitt i bakken herinne i bunnen af bugten ligger Jensines hvite én-étages hus, fast plantet paa en bjergknaus, og ser utover fjoren, me et graat veskur paa højre side a sei, og tilvenstre en liten blomstrende frugt-have. Paa en fjell-knabb litt højere oppe sitter jei og stirrer, over frugthaven, forbi huse ut mot odden derute tilhøjre — dérfra er det jo hun skal komme...

Men jei venter ikke aa faa se henne, jei sitter bare der og stirrer, sunket hen i en slags dvale — tiden staar lissom stille, der kan ingenting ske...

Pludseli rører det sei noe mitt i stillheten og jei venner langsomt øjnene. Det er Jensine som er kommet ut paa trappen paa baksiden a huse — hun skygger me haannen for øjnene og ser her op

— naturlivis kjenner hun ikke mei igjen siden den høst-eftermiddan jei sat hernede i haven sammen me Bjørk og Vera og spiste æbler som vi hadde rystet ned a træerne... Naa gaar hun ned a trappen og bort langs haven; later som hun ser