Side:Syk kjærlihet.djvu/187

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

vejen, forfulgt af disse forfærdelie øjne som jei elsker af hele min sjæl, og som naa hader mei — hader mei sell ut over døden!... Aldri skulle jei vært til! forbandet skal jei være mens jei lever, forbandet naar jei er dø! forbandet paa joren og forbandet under joren! forbandet i al evihet af henne — rædsel, hvor skal jei fly fra hennes ansikt?!...

— og pludseli, som for aa søke et skjul, styrter jei inn i skoven tilvenstre for vejen, op mellem træstammerne, i vilt løp over stok og stén, forfulgt af de rædsomme elskede øjne som ikke taaler at jei er til — intil jei pludseli snubler i en rotten rotstub og faller tongt til joren. Og i samme nu er det som noen er over mei for aa slaa mei ihjel og jei bare dukker i angest hode ned i armene og hvisker det fortvilet inn i mørke:

— Tilgi mei! tilgi mei!

Aldri! svarer det me hennes stemme og hun stirrer mei igjen dybt inn i sjelen me de store forbitrede øjne

— og op farer jei igjen og styrter afsted, videre op gjennem skoven, jaget som et vilt dyr af hennes evie uutslukkelie had: — «jei har ikke lov til aa være! ikke her, ikke noen steder! det er en forbrydelse at jei er til og at jei har vært til forbandet skal jei være paa joren og under joren, forbandet i al evihet... ingen grænse for hva jei skal lide... jei elsker henne i al evihet, og hennes retfærdie had kan aldri dø — rædsel! rædsel!...