mei til bare aa slaa armene om henne og synke sanseløs til joren sammen me henne.
Men skovbunnen hvor vi gaar er gjennemfiltret af haare knudrete træ-røtter paa kryss og paa tværs, og ikke dækket me andet enn gammelt brunt nedfaldet bar.
— Aah, men, sier jei tilslut — her er jo ikke et sted hvor vi kan sætte os og hvile...?
— Nej, sier hun og titter op paa mei me et ømt skalkagti smil — skov er aldri noe go saan; la oss heller venne!
— og vi venner og gaar tilbake. Idet vi svinger inn paa vejen igjen slipper hun armen min og ser sei igjen vârt omkring. Men der er ingen aa se. Saa dejli øde og tom løper vejen hvit henover i solskinne, mellem grønt paa begge sider; alt er saa dødsens stille, det er som om bare vi to lever og alt hva vi ser omkring os hører os til — og pludseli griper hun min haann og hvisker: «naa vil jei løpe!» — og afsted løper vi haann i haann som to glae børn bort over den solbeskinnete vejen, hen gjennem dette solbeskinnete rike som hører os til og ingen anden i verden — mens en himmelsk jubel stormer igjennem mit bryst...
Et sted hvor vejen løper flât hen langs foten a en høj, tar hun af; vi stiger op a den grønklædde bakken, og deroppe, bak toppen a den, sætter hun sei ned paa marken, slaar paraplyen op over sei som solskjærm, og inbyr mei me øjnene til aa ta
