Side:Syk kjærlihet.djvu/139

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


«Naa er jei igjen som i Paris. Den første aftnen efter at Di var rejst var jei hos Meyer, og han spurte mei hva det var for en storartet lønnende opfindelse jei skulle ta patent paa? — for saan fornøjd hadde han aldri set mei i den tiden han hadde kjent mei... jei sat jo der og saa paa Dem hele tiden, og trodde at Di elsket mei. — Og dagen efter: alle mennesker jei traf, saa spurte de mei hva det betød at jei var saa gla. — Jo, alting grejer sei for mei naa, var alt hva jei svarte. — Er det kjærlihet? spurte Garborg. — Nej, noe andet som jei ikke kan fortælle endda. — Men saa skrev jei til Dem iforgaars, og saa ble jei trist, og saa rejste jei igaar ut til Hvitstén og laa der og kikket bak gjærderne paa begge sider a huse, inn paa gaarsplassen, og saà ingen, hverken Dem eller Deres søster eller Nadja eller Gog eller noen, untagen en pike som engang passerte tværsover — og saa fik jei intrykke af at huse var død ut, og at det var en drøm altsammen. Og saa vandret jei nedslaat tilbake til Vestby station og ventet et par timer paa toge, og har siden vært fulstændi som i Paris. Men naa rejser jei altsaa imaaren ennu engang derut, me toge kl. 10₂, arriverer altsaa kl. 11₅₉ til Vestby — og hvis Di da ikke er der, saa vét jei ikke hva jei skal gjøre, jei tør jo ikke for Deres skyll forsøke aa faa fat paa Dem derute paa bakkehuse, og kommer altsaa til aa rejse tilbake igjen me første tog, kl. 2₂₂, eller me dampskib fra Hvidtsteen eller kansje fornuf-