Side:Syk kjærlihet.djvu/135

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

og sætter afsted i vilt løp bortover vejen, me min skygge foran mei i den rødlie aftensol; løper og løper som det gjæller live, intil jei svinger inn i det lille skovholte ovenfor kirken. Der stopper jei me ét braatt op og synker graatende ned ve siden a vejen. Men bare et øjeblik — for saa er rædselen over mei igjen, og jei farer op som et jaget dyr og styrter videre, afsted nedover alle bakkerne, og stanser ikke før jei er ve stationen.

— Naar gaar toge til Kristiania? spør jei stationsmesteren.

— Om halanden time.

Jei synker ned paa en bænk og blir sittende der sammensunket, me en følelse af fulstændi idioti. Men rædselen er borte, her er jo mennesker, en liten gut og en liten pike løper omkring paa platformen og leker — nej, jei er ikke ræd mere...

Om litt ruller et tog inn paa stationen, det gaar i retning mot Kristiania — og jei faar pludseli den idé at stationsmesteren har villet narre mei. En konduktør gaar langs vognene og roper: «Vestby! Vestby!» jei stanser ham op og spør om ikke dette er tog til Kristiania? — «Vi kommer jo fra Kristiania!» svarer han grættent og foragteli og gaar videre, ropende sit «Vestby! Vestby!» — Saa skjønner jei at alting maa ha vent sei for mei, og forsøker aa orientere mei igjen. Men jei aarker det ikke, jei synker matt ned paa bæn-