Side:Syk kjærlihet.djvu/122

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


og saa under den, opover de dejlie hvite underbuxer, mens jei stryker me haannen ned omkring hennes elskede lemmer — og pludseli kan jei ikke andet, jei river underbuxen saavitt tilside at jei faar trykket et kyss inn paa hennes mave, inne paa hennes egen vidunderlie hud, mens velysten risler ned gjennem mit legeme.

Men saa skvætter hun op overenne i sofan og tar om hode mit me begge sine hænner og trykker det inn mot bryste sit, og klapper mei bløtt nedover haare og kinne, mens hun hvisker det ømt, men lissom me angest i stemmen —:

— Du!... du vet: ikke røre mei!

og igjen blir vi sittende der trykket tæt op til hverandre og snakke —:

om alt det vi har følt for hverandre fra første færd af; hvordan hun i begynnelsen ikke kunne fordrâ mei, bare taalte mei for Waldemars skyll, og først siden ble gla i mei litt efter litt — mens jei hele tiden fant henne dejliere enn noen anden dame jei hadde møtt...; om de brevene vi skrev til hverandre mens jei var i Paris, de første

dem som vi var saa bange for begge to at der

skulle staa formeget i, og som der igrunnen sto saa lite i — «næsten ingenting!» sier hun — «imot naa!» — og hun ser mei dybt inn i sjælen me de ømme kjærlie øjnene sine —

og igjen maa jei kaste mei inn til henne og bedække hennes ansigt og hennes legeme me kys fra øverst til nederst — intil hun igjen skvætter op