Side:Skovstjerner.djvu/32

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent
Sneklokken.

Naturen drømmer endnu sin lange Vinterdrøm,
Og Stormen gaar med Suk igjennem Skoven,
Og Solen titter neppe bag Aasryggen frem,
Og kold og islagt slumrer endnu Voven.

End dandser ei i Skogen den sølverklare Bæk,
Endnu ei Vaarens blide Blomster vinke,
End synger ingen Fugl i en grønnende Hæk,
Kun taust i Vinternatten Stjerner blinke.

Da bryder frem en Blomst, saa ren, saa skjær og hvid
Saa hvid som Sneen, der omkring den fyger,
Men ak! den staar saa ensom i Vintrens mørke Tid
Mens kolde Storm dens fine Kinder stryger.