Side:Skildringer og Stemninger.djvu/45

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

Lynges Blad gientagende sigtes paa den groveste, mest utilslørede Maade. Men da han efter mange Skjæbnens onde Omvekslinger staar ved sine umulige Længslers Maal: han ved sig elsket af hin uopnaaelige Charlotte, — — lader han Lykken fare og udleverer sig til Politiet. Hvorfor? Fordi denne Kvinde, som han havde tilbedet med sit Hjertes eneste Lidenskab i sit Sinds inderste stille Helligdom . . . hun var ikke ren, hun har været inde i Fordærvelsen, som i disse Tider smittede alle. Det er en Nat, da Høibro gaar og tænker paa alt dette. Hun har hetroet ham sin Kjærlighed, betroet ham sin Uværdighed:

«Lampen brændte roligt paa Bordet, Skinnet stod blankt og stivt tid fra Kuppelen, og den brændte, som om ingen, ingen Ting var iveien med ham, som stod der alene i Rummet og tænkte» . . .

Det var blot det iveien, at Redaktør Lynge har seiret.

Det er alene Figuren Leo Høibro, som har nogen Interesse i denne melodramatiske Roman om, hvor galt det gaar Dyden i vor onde Verden. Han er Hamsuns Ideal-Type i dens første ufuldkomne, grove Form. Og det er meget betegnende for vor Digter, at han har havt saa megen sødladen Sentimentalitet at spendere paa denne Ridder