som hadde vore hjaa henne, som no hadde kome i sama
Ferde, – ja hona hadde nok skynt de fyrr ogso. Ho
vart væl imottaki aa gjord te go’e me Mat aa Drikke
taa di allegildaste.
De va ei Gaang ei Kjering som sto i Aakre aa
skar um Sumaren. Der hoppa de ein Frjøsk framafør
Føto paa henne, aa denna Frjøsken va nærbuin[1].
„Aa stakkar du daa,“ sa’e Kjeringi, „du har væl ingi
Nærkono du, nær du dett ikoll. Men du kan gjera Bo
ette me,“ sa’e ho, detta skulde no vera som ein’ Spøk.
Jau, daa de lei ut paa Hausten, kom de midt paa
Nattenn Bø ette Kjeringenn, at ho skulde sta aa vera.
Nærkono. Ho laga se daa te de snøggaste ho va go
te aa vart me Gute, som tom me Bø’nn. Daa dei
hadde gange ei liti Ri, visste ’ki Kjeringi Orde taa
fyrr ho va inni ei gilde nye Stogo. De brann paa
Peise, aa Tenestgjenta hennar sto der aa bryggja te
Barsøls, so Sveiten rann taa henne. Kjeringi gikk ut
i Klevin te Barsængkjeringenn. De va nok ingin Frjøsk
daa, de va ei unge Haugakjering som laag i Barsæng
fysste Gaange. De sto væl over me henne, so Kjeringi
slapp te aa gaa heimatte ogso, fyrr de dagast. Dagen
etteaat va Tenestgjenta hennar so trøytt, at ho
mest ikki dugde te aa gaa paa Føto, ho va som ho
hadde vore staurslegi all igjeno. „Aa ja de e ’ki
undrast paa,“ sa’e Matmor hennar, „du sleit me dessa
- ↑ fremmeleg og daglaus.
