desse underjordiske Sylateradn“. Soleine va de ei Gaang
ein Mann sy i Bygdenn – han leve enno – som va
nyss attekomin or Ofre’e. Um Vaaren va han paa
Støle aa gjerde. Ein Kveld han sat inni Sele kom
de inn te hono trjaa Sylatera i full Mundering. „Du
faar hava Takk før sidst du,“ sa’e dei te hono som dei
skulde vera gamle Kjenninga. Men han vart forundra;
„kor i Guds Namn koma de ifraa daa?“ sa’e han.
Daa saag han ’ki Liknils te dei meir. Nær de ska bli
Ofre, so høyrest Dystatrumma um Kveldadn aa Mednadn[1].
Ho gaar ut paa Ringeriki paa ein Gard som
eite Dysta; der tek ho te unde Laavetrøppenn, fer so
nord over alle Bygda, uppover paa eine Si’e aa utattover
paa hi Si’e, daa døra de i Fjello skile som de
vore Tora. De e Tekn paa, at alle sko gjera se rei’oge
te aa draga ut, aa nær dei daa era rei’oge aa massere
utover, so e de slik ein Trummeraml, at de e fælande.
Nær ein gaar aust over Aasen aa kjem ne imot
Røe, so e de ei Bugt paa Vegi som kallast Rossbugen.
Her va dei gamle Daga myki Trøllskap baade Skrymslo
aa Haugafolk. Ein Mann som va vortin drepin
der gikk att me Huvu’e unde Høndenn aa skræmde
Folk. De va ingin som fekk mana han ne, fyrr Hr.
Lars kom; men daa han hadde tala te hono, viste han
se ’ki meir. Ei Gaang han gamle Jigjer[2] Øvrehande