Side:Segner fraa Bygdom I.djvu/93

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
33


desse underjordiske Sylateradn“. Soleine va de ei Gaang ein Mann sy i Bygdenn – han leve enno – som va nyss attekomin or Ofre’e. Um Vaaren va han paa Støle aa gjerde. Ein Kveld han sat inni Sele kom de inn te hono trjaa Sylatera i full Mundering. „Du faar hava Takk før sidst du,“ sa’e dei te hono som dei skulde vera gamle Kjenninga. Men han vart forundra; „kor i Guds Namn koma de ifraa daa?“ sa’e han. Daa saag han ’ki Liknils te dei meir. Nær de ska bli Ofre, so høyrest Dystatrumma um Kveldadn aa Mednadn[1]. Ho gaar ut paa Ringeriki paa ein Gard som eite Dysta; der tek ho te unde Laavetrøppenn, fer so nord over alle Bygda, uppover paa eine Si’e aa utattover paa hi Si’e, daa døra de i Fjello skile som de vore Tora. De e Tekn paa, at alle sko gjera se rei’oge te aa draga ut, aa nær dei daa era rei’oge aa massere utover, so e de slik ein Trummeraml, at de e fælande.



Jutulstaupe.


Nær ein gaar aust over Aasen aa kjem ne imot Røe, so e de ei Bugt paa Vegi som kallast Rossbugen. Her va dei gamle Daga myki Trøllskap baade Skrymslo aa Haugafolk. Ein Mann som va vortin drepin der gikk att me Huvu’e unde Høndenn aa skræmde Folk. De va ingin som fekk mana han ne, fyrr Hr. Lars kom; men daa han hadde tala te hono, viste han se ’ki meir. Ei Gaang han gamle Jigjer[2] Øvrehande

  1. Fleirtal av Morgon.
  2. væl det gamle Jogeir.