heimatt, gikk han uppi Aasen o fann Bjølludn, der som
Uppdølen hadde sagt.
Sidst i Dansketi’enn fingo me ein tysk Klukkar,
som eitte Kjørner. Rarar Kar, en de va, ha vel alder
vøre her i Bygdenn. Han va no inki noko tes, anna
en te o reka ikringo Gardadn o eta o drikke o veime[1].
Inki va han go skjøne heldan, o mangei Herme e de
ette hono. I dei Ti’enn va de Skikk, at ner Følke
skulde fram te Altars, sto Klukkaren i Kordørenn o rofte
dei fram ette Navne, ein o ein. Men ner Kjørner
skreik, va de ’ki greidt o kjenne att Navne sitt. O inki
va de gødt vera stø heldan, so ein inki log. Barbro
Bjellbøle vart te „Perepore Pelepøle,“ Synnev vart
„Sennep,“ o soleine heile Vegen. Han heldt i lang Ti
te i ei gamal liti Stogo burtpaa Neste. Der laga han
se te ein liten Hage, som han rota o stelte me ra’e,
ner han va heime. Han hadde ingi Krøtør, o soleine
va han ibeit te Hevd aat Haga si. Men han va likesom
Gjeite. De fyste han gjorde te kor Mørgo, ner
han va uppstandin, va de, at han gikk bakum Huse,
der saago dei han gikk paa Knjøno o plukka Mannel..t
i Natthuva si o bar burti Hagin sin. O
so manga Natthuvo fulla ønna han taa di Slage um
Aare, at Hagin vart vel hevda. Han dyrka Kaalrot
o Gulrot o Næpo. Han va ogso den fyste som dyrka
- ↑ vima, kvema, jf. gamaln. hvimsi og hvimleiðr og engl. whim.