dei se kor si Tynne Kødn o komo like goe aat Hæren
me di atte.
De e ’ki lenger si’a denna Knuten Bergi i Skrautvølsbygdenn
levde, en gamle Folk minnast han. Ner
Svænesen o han komo samen, so vanta de ’ki Tissførdriv;
for sælar Spøkidoktør en den Knuten fannst vel
’ki i heile Verd’n. Noko førsnjodigt va han go te
finne paa, anti han so, va heime ell burte. Vilde nokon
gaa ifraa ein Ende aat Bygdenn te heno, ja igjeno
manga Bygda o spyrja upp Spøke hass Knut Bergi
o skrive dei, so vørte de vist ei drjug Bok. De e bere
nokre, som her sko førteljast, de fyste o de siste o ei
Par are.
Han kunna vera ei tvo-try Aar gamall, daa Far hass ein Sumar hadde Snikkara paa Garde. Ein Dag trast fere Dugurden stelte dei o lima. Guten sto daa o saag paa. Daa dei hadde dugurda, gingo dei utpaa Marki o la se te kvile. Guten tok daa Limpøtta, o Limkvosten, gikk ut te Snikkaro, som laago røto o søvo, dytte Kvosten nie Lime o smeta vel over Augo deiris. Daa han syntist, han hadde gjort dette førsvarle nok, sette han Pøtta o Kvosten der, som han hadde take de. Snikkaradn laago no i Solenn o turka vel inni Lime, før dei vakna. Men daa dei ørrette se uppatt, vørto dei reint fortumla. Dei va ’ki Kara te faa upp Augo, ikki kost dei knudde o revo. Dei skreko te hinan, um kost de va me dei. O inki fønno dei innatt sjølvo se heldan. Teslutte fingo dei skreki ut te
