kring dei baade i Jord’n o i Luft’n, at de va inki
morosamt o staa der midt i di. De va ingi Under, at
Karadn vørto rædde o toko Flugte. Men hadde dei
vøre hjartogne nok te o drygt lite enno o lese alla
Bønidn si, so hadde han nok kome.
Daa dei paa Kjøs i Hørisbygdenn skulde bufløta
heimatt taa Langstøle um Hausten, bar de so te, at dei
’ki fingo kokt ihop sidste Brimsødningen, før dei skulde
reise. Kjeringi vilde daa sita att Dagen ette Bufardage
o koke Brim, o so skulde Mann snerte se[1] uppattpaa
me Salhest ette henne. Ho hadde att hjaa se ein
liten Gut, Son hennar, før at de ’ki skulde vera so
au’le. Som ho no sat der ve Peisla’e[2] o rørde i
Brimgrytunn o vesle Gutekroken tulla o stelte paa Gølve,
kom de inn te dei ei Kjering me ei liti Gjente, som heldt
i Stakke hennar. Kjøsakjeringi tenkte ve se: „Ska tru
de e nokon som gaar att her o leite ette Krøter no
dette Bel.“ Ho undrast paa detta, o tes meir taa di,
at Kjeringi heldan ikki sporde ette noko Krøter. „De
faa seta dikkan frampaa,“ sa Kjøsakjeringi. Ja, Fremandkvendfølke
gjorde de; ho sette se paa Krakken hjaa
henne o sat o svalla ve ho um eit o anna, som paa
Tunga kunna falle. Vesle Gjenta ga se te me Gute
paa Aurgølve. Gutungin jaala no paa o smatt aav
