Side:Segner fraa Bygdom I.djvu/183

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
123

kom de ein Mann ri’ande inni Garden aat honom, som va so gamall aa stygg aa hadde ein Naasaa, som hekk ne paa Salknappen. Denna Mannen spurde Guten, kem han hadde be’e te Gjestebo’s, for han va Far aat Brure, aa derfor vilde han au vera me. „Jau,“ sa’e Guten, „e ha be’e mange, men de e skikkele Folk alt ihop, aa so ha e be’e me Stortamburen aa Mariasonen.“ „Au, au,“ sa’e denna Fremande, „sia døm koma her, so lyt e pakke me att, for e semst[1] ikkje me døm. Stortamburen slo aav eine Laarbeine mitt me Trumstikkunn sine ifjor, aa naar e ser Mariasonen, so bli e so frøsin, at e ikkje e go te røyve ein Le. Du ska no faa lel de, som e ha ætla de i Bo’sgaavaa,“ sa’e han, aa derme so tok han ein Sekk, som han hadde hangjand over Salen, aa ba Guten koma me ei Halvtynne, aa den tømde han dyrande full me Sylvpening. Du kan fell tenkje, at Guten vart gla, daa de stygge Trolle strauk att.

Guten vart da gift aa levde nok so væl. Aat Kjeringenn sine sa’e han ikkje eit leidt Ord, aa ho va vitug aa snill aa saag ut som eit anna Menneskje. Ho hadde fell vore fødd taa kriste Folk, so Huldre hadde faatt tiki ho, me’ ho va litol. Einkort meir ell andre va de nok trule ho kunna, men døm veit ikke meir en ein Gaang, at ho synte de fram. Ho aa Mannen henna skulde aat eit Gjestebo da, aa Karenn va i Sæteren me alle Øykjom. Døm kom ikkje heimatt fyrr ei aarlitol Stund, fyrr Sjølvefolkje skulde i Veigen, aa da va Skoningen unde Gampom, so skjemd, at

  1. semjast, forlikast.