Side:Segner fraa Bygdom I.djvu/173

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest
113

ja myki veta dai som e sannt,
men ljuge ljøte dai me iblandt.

Me turre no inki uss bera ille,
me hava mange som era snille,
me hava Rangel me hava Skrap,
dai ’ki verde voro ai Mølti Mat.

Um Rennekjeringadn vilja me ’ki kve’a,
daa faatt me snart inki anna gjera;
de vilde di uss før drjugt ait Lag,
me luto aabu’e Aar aa Dag.

Min Tanke va no daa e bejynte
e vilde kve’a so smaatt aa grymte,
men kanskje e lyt no slaa me ve
aa kve’a gildo aat me aa de.

Aa sø aa nord ette desse Aasa,
aa fy for Tremen før alt, du fjaasa,
men ko, du fjaasa aa si um me,
so fær du lel inki gifte de.

Lause Kara va Moro vera,
daa turte me inki anna gjera
en drikke Brennevin aa stundo slaast,
men attaat luto me ha Smør aa Ost.

Ain Tjuvesnugg ha e alder vore,
men Kurvemat ha e raint forsvore;
te leva solaise de e klaint,
aa vera matlaus e inki baint.