hadde han ’ki røkta sitt Embætte, som han skulde i imse Stykkju; men helles va han myki lærd, aa te me va han svært innful. Ølmugin hass sogo se teslutte nøydd te aa klaga paa han ve Bispen. Dette vart daa Upphave te di, at Bispen kom aa vilde halde Ettesyn hjaa desse Preste, kosslaine de hadde se me di som Ølmugin hadde klaga han før. Men Presten va sljøg aa laga se te aa taka imot Bispe. I di Bele, som dai vontest i Prestgarde, at han skulde koma, sette Presten Tenestgutadn sine te aa tala fram tvo naufine brune Hesta han hadde, aa desse skulde dai tvaa aa skrapa ve Vatsposten midt uti Tune. Daa no Bispen kom te Gards, møtte Presten hono uti Tune, aa dai helsa blidt paa korare, som vanle e me slike Kara. Ette desse fekk Bispen Auga paa dai væne Hestadn, aa sigi te Preste: „men der har Presten tvo rett væne Hesta.“ „Aa ja,“ svara Presten so laagmælt, aa me di sama blunka han me Augo te Tenestguto, „e hadde tenkt aa giva Bispe dessa Hestadn um de stikk me. „Aa e sigi Preste so mange Takk,“ svara Bispen.
Um Morgonen ette va de Bispemesse, aa Bispen roste Presten ve Ølmugin i Talunn sina paa Kyrkjegolve aa sa’e, „at den Klaga som va inngivi taa Ølmuga va ugrunna;“ derette so endefeta han i alle Prøttekøllo aat Preste, aa sette i dai, at alt va funne godt aa væl i alle Luti. Daa Bispen hadde snaassa se ette Messunn aa alt va etteset, vilde han te fara atte. Tenestgutadn stelte daa te Hesten aat Bispe, aa han kom i Lagi me Preste uti Tune, aa daa han hadde sett se i Kariolen sin, sigi han te Preste: „men no dai
