so utigjønom Benken alle som søngo Rum; framafør fremste Kjeringenn sette han den eldste Mannen i Lagi ve Roskaape, Ekkja i Hægsæte, Lensmannen fremst paa Bordkrakksenda, der ette Skyldingadn aa se’a are. Fire store Stetteføt sto’o lite ifraa korare burtigjønom Borde, aa paa dai va de lagt fysst ai Ra me sundklyppt Levsekling, der ette ai Ra me sundskorne Kakubrynu aa so ai me Gorobrø, alt paaklint Smør. Solaise va de annekor Ra uppigjøno te de va so høgt, at de va visst halvtanna Kvart ifraa sjølve Fate. Imyljo Føto sto de tome Treskaali. Ette me voro sessa, soto me noko Bel aa svalla me dai som soto nemmast uss, alt te Kjømaisteren kom aat Skaape. Han ba uss vera vælkomne atte, les so før Maten høgt, so me hoyrde de alle, aa so søng han ait Salmevers. Me di sama han hadde søngi Verse, kom Rai’ekjeringi me ai Ringje me noko slags Sø, som dai kalle Staik (?). E saag sjølv me’a dai laga de te um Morgonen. N’i Ringjunn hadde ho ai liten Ause, aa me henne auste ho burt i dai tome Føte ell Skaalidn, som sto’o paa Borde. Som ho de hadde gjort, tok de kor upp sin Spon, som va lagd aat, aa tok so te aa eta. Me soto daa aa aato taa desse Supemate aa toko i Hønde aa bito attve taa di som va paa Fate. Daa alle hadde sope de dai vilde tac Sø’e, kom Eai’ekjeringi me Sendingenn aat Lensmannskjeringenn, aa sette den paa fremste Bordsendin, aa de va ai fornæm Kalvestaik; me som soto der framve aato taa dai de me vilde; se’a vart ho flutt lite lenger attette, aa solaise gikk ho over haile Borde. So kom den aine Sendingi ette dai are; i sume va de Rjumegraut aa i sume va de Dravle.
