lite Bel, kom de ain Kjellarmann som skjenkte Brennevine aa gav me ain Dram, Rai’ekjeringi kom me ai Rjumebrølefse, aa ette dai tvau kom Kjellarmannen som skjenkte Øle aa gav me ain liten Ølskjenk, aa de va slett inki mair ell ain halv Pæl. Se’a soto me aa svalla, te Kjømaisteren vilde te sesse. Fysst tok han Lensmannen aa sette paa framste Bordkrakksenda aa se’a dai som voro vardand te Liki attigjønom Krakken. Derette tok han den beste Kjeringi aa sette hona ve Roskaape, aa attigjønom Benken fraa henne Ættingadn aat dei som hadde doydt. Daa alle voro sessa, søngo me ain Dram umkring Borde so væl som dai som voro atte framme, aa Ølskaalidn voro send kringum; taa dai søngo me drikke slikt me vilde over alt Huse. Trast ette kom Kjømaisteren fram aat Skaape aa tok te me sino Embætte. Fysst ba han alle vera vælkomne hit aa sa’e uss alle taa, kifør me no era her forsamla; søng so ait Vers. E sat aa tenkte: muntru de inki bi mair Tale; e hadde hoyrt so mange Kjømaistera, men denne hadde e alder set fyrr. Han sto aa tagde, aa de undrast e paa; men daa e saag attende, kom de enno noko Folk inn, som me skulde vera taa Lagfolki. Som dai hadde lese over Like aa helsa paa Sjølvefolki, søngo dai sama Fagningi som me hadde faatt. So ba Kjømaisteren uss tigja aa tok so te me rette Likferdstalunn. E sat paa Bordkrakki aa snudde Ryggen te hono; e sat lengi aa lydde paa detta aa tenkte: han les visst alt detta or ai Bok; men daa e saag te, sto han aa tala detta utanaat; ja de gikk me aa hine so nær, at e trur ’ki de va nokon inne, anna dai greto. Daa han hadde taagjort me di, søng han ait Vers,
