Hallvord visste um kor ho laag. Tvo Skalka hadde faatt Nysn um, at Hallvord vilde te desse Gjentunn, aa dai tenkte se te aa gjera ai Praine ve han aa la’e se paa Skugl te aa sjaa ette, nær han kom. Hallvord kom aa tasla uppaa Treve; han strauk radt inn igjøno Dydne aa kurra se der. Daa alt va stillt, hækte desse Skalkadn se fram aat Hurdenn aa toko ain Hardtre-Strangi so tjukk som ai Skaak aa la’e tvert over Dydne aa spennte ain Vidjuspenning umkring Bøngi[1] inni ain Ring i Hurdenn, aa so la’e dai se atte paa Skugling te Hallvord skulde koma ut atte. De va role ait noko Bel, men so hoyrde dai han tok te grøsja[2]. Dai kvokko aa skvette se lenger burt paa Marki. Trast derette tok Hurde te aa bende se, aa dai sogo i Fingadn hass Hallvord. Derme gjorde han ait Tverroynand so at Hardtre-bøngi[3] sprang tvert aav, aa Gutadn te Laups aa torde ’ki mair sko’a paa han. Hallvord sto att aa trappa aa skyrpte paa dai.
Alle Folk hava stor Stri me desse Giftingenn aa
Aalsgjeldingadn inki minnst. E hadde difor Hug te aa
rø’a lite um, koss dei hava de nær dei sko giftast. Ko
me sjaa aa ko me høyre umkring Øyrudn e ’ki stort
anna ell Giftingsgrei’e aa Giftingssvall, aa de krafsa
alle kor i sin Krok i denne Vegen. Um sume høyre e
