som va rita paa Botte, aa i di sama tok Ormen te aa koma kruand fram or Haug aa Hamar, taa Fløt aa Bakki, trillande alle som Hjul, for dai bito i Sporden sin, aa alle rende radt paa Baale. De vara ait noko Bel, fyrr haile Ormekula røkk fram. Teslutte tok de te aa koma ain no aa ain daa, men endele føngo dai sjaa, at Visormen me kom linkand paa Knuto sine uppi Bakka ovafør Baale. Daa skraik Finnen, at Live hass va sprungi, „før no hava me Lindormen me i rau’e Rappe;“ aa i di sama dunde de uppi Bergsflogi ende ovafør Baale, aa ait rundt Stykki sprang ut or Bergsveggi taa Storlaiki som ain Brennevinsankar aa gikk gjøno Vere te over Mevatnes paa Sjøe. Lindormen for ette aa Finnen baus fyri teflugs paa Sjøen, men Lindormen knaip han attende me se, aa stoypte baade se sjølv aa han radt paa Baale, aa der brunno dai upp.
Ette gamle Segni skulde denne Lindormen vore fæl aa sjaa; han va leta allelai’ne som ain væn Berbogi, aa solaine saag han ut me i Skapna’e; men imyljo kort Letaskifte paa hono va de store Agnora som gingo inni korare paa so mangfelte Haatta, at ain inki væl kann fortelja de. Daa han kom paa Baale, brann han upp so snøggt, at han for te Vere som ain Royk, aa haile Lufte vart full taa so myki Skodd aa ill Tev taa hono, at de synte se aa de tevjast radt paa hi Le’e taa Sjøpolle. Hole i Bergsflogi, der han kom or, syne enno i Dag. De hende endaa ai Gøng se’a at ain Kar vilde endeseta detta Hole; han hadde me se ain Hund, aa den tok han aa sette inn der, aa denne raiste Hunden inn igjøno, for Hole va so trøngt, at han inki fekk Rum te aa snu se, anna han laut inn
