Ingigjerd vore uppe aa kokt Graut aat henne, te ho kom att. Daa ho hadde sett Grauten paa Borde aa lagt se paa Sængi att, kom de inn ai Fatikønu te henne aa fala ette Mat. „De staar Mat paa Borde, du fær eta,“ sa’e ho Ingigjerd. Kønu let væl aa sette se aat Borde te aa eta, aa syntest eta gildt me. Me’a ho aat spurde ho Ingigjerd kor ho va ifraa; „e er or søre Bergi,“ svara ho. Daa ho hadde ete, takka ho før Maten aa strauk te Dynns. – Um Kvelden daa ho Anne kom att me Mjølkenn, fortalde ho Ingigjerd, at de hadde vore ai Fatikønu der aa fala ette Mat. „E let ho eta taa Grautfate som staar paa Borde, so de væl ’ki e att noko aat de kanskje,“ sa’e ho. „E du i Ørskunn,“ sa’e ho Anne, „de syne ’ki noko paa Mate.“ Men ho Ingigjerd sto paa sitt, at ai Kønu va inne “hjaa henne; aa de va væl den sama, som ho Anne hadde svalla me paa Aase.
Ho Ingigjerd va ain Sumar fyrr uppi noko Bergsskøri aa slo, aa ho hadde me se Døtte si ai vesal Gjente. Han sette Gjenta i ai Skør, daa ho tok te aabua. Nett som de va syntest de sita tvær Smaagjentu i Skørenn so nauende like korare, at ho Ingigjerd eva se paa, kem som va henna taa dai. Te all Lykke hugste ho paa, at Døtte henna hadde ain Ring i Bringunn, som va vigt Sylv i. Ette di tok ho Baadne sitt att, aa i di sama kvarv hitt burt. De va ait vandt Augeblek før henne Ingigjerd detta; hadde ho ’ki tiki sitt aigi Baadn, so hadde ho faat drigi me ain Byting all si Ti.
Koss Haugafolki komo te. De e ai gjengile Søgn, ette som dai øldruge se’a, at Adam hadde tvær
