“di, at ho ingin hadde lovt slikt. „Du fær draga te Minnes ko som hende de i Haust,“ sa’e Mannen. De hugste nok Kønu, men ho vilde lell inki bi me hono. „Ja vil du inki ettekoma Løvu di, so ska de gaa uheppele me de aa di Aigedaild all di Ti,“ sa’e Mannen, i Vraiski som de saag ut te. No høyrde Kønu, at ingin Motebaaru[1] lenger munte; ho laut daa vera me Manne, aa um ait Augeblek sto ho inne hjaa Nefallskønunn. Der vart ho gjølele gildt fagna, aa Nefallskønu aa alle hine i Haugi gle’a se oversle ve de ho kom. Ait lite Bel ette, at ho va innkomin, aatte Hangakønu ait Gutebaadn. No skulde Mannen ut aa faa bytt de, men fysste Venda gikk de inki godt me hono aa held inki den are; men tre’a Venda han kom att, daa hadde de gingi godt, sa’e han. Daa hadde han kome inn te ai Konu, som hadde reki ifraa se Baadne sitt i slik Braahast, før ho skulde bjerge ai Mjølkegryte som vilde sjø’e ne i Eldsta’en, at ho hadde gløymt sagt Jøsu Namn over de. Hadde ’ki de vore gløymt, so hadde Haugamannen vonle faatt gingi te inkis denne Gøngi me. Daa alt dette va oversta’e, fekk Nærkønu Haimløv. Me di sama ho reiste, sa’e Haugakønu ve ho, at daa ho va utkomin maatte ho vera illsnøgg te skvette se bakum Hurde, „før Malmen kasta ette de ait haitt Jødn, aa paa dai Stellunn han raaka me di bi du nømen all di Ti,“ sa’e ho. Kønu gjorde ette Fyrisøgn’n, aa Jødne nauvde henne ’ki; ho kom haimatt hailskap. – Paa Borde i Nyestugunn aat Kønunn va noko Daga ette kome ai stor Korg mett-
- ↑ Motmæle, Motlegg, ogso Hindring, Mein. Av Baara, Bylgja.
