sakaro dertaa ba Jysus bevara se; men daa kvarv haile dette Rai’e burt i ait ainaste Øgneblek, aa daa føngo dai sjaa væl ko Brurafolk detta va.
Um Kvelden ette komo desse sama Mosakaradn attende or Markenn aa vilde kurre se paa desse Støle um Naatte. Ait Bel ette at alt va stilt aa kurt, føngo dai høyre ain Dur aa Svaal ute aa Omen taa Felunn, aa rett som de va høyrde dai endaa te Tramping taa Hesta aa Røste taa Fyritalsmanne som ba Folk stige taa Hesto aa innatt i Bu’e te aa kvile aa faa lite Fagning, „før e vonast,“ sa’e han, „at de Smaakreke, som kvekkte uss so paa Framraisunn, inki era her enno, før de vøsast[1] inki Skirna-Blo, aa held inki gjemast[1] de ell synest Lø’u ivi Dydne her ette dai, dersom ’ki Snarpvæta ha doyvt Teven aa dimma Syne paa me se’a ista me foro herifraa.“ Daa detta va sagt, toko dai te rumle se innatte i Mjølkeskjole; fysst gikk Fyritalsmannen inn aa skipa te sama Sæto aat Brurafolko aa likains te Spelemanne, som dai hadde fyrre Venda. Mosakaradn saago alt detta gjøno sama Glesu. I di sama Spelemannen hadde sessa se, tok han te laate paa Fela atte, aa no føngo dai sjaa Fela hass me; ho saag ut som ai Skibrette me Taglstrengi paa, aa nær han let paa ho, sette han Bakendin innaat ain Holstuve som han hadde te Felehus. Bru aa Brugom skulde no fysst gjera Krinsillen paa Golve ette ain Laatt som Spelemannen kalla Krullfuru; denne Dansen gikk so