redskap. Og også under det gamle styre var det mange landbruksøkonomer som anså sambruk med moderne driftsmetoder som den beste fortsettelse av det herskende system. Det må også innrømmes at de naturlige forhold i Russland ligger særlig godt an for et industrialisert jordbruk.
Men dertil kreves igjen masser av brukbare ledere, og for bøndene selv er det slaveriet op igjen. Som styresettet i Russland er, forstår man at det blir ikke denslags frie sambruk som en eller annen enfoldig annen sekt vil lage på broderkjærlighetens basis. Men her er det en uinnskrenket politiskøkonomisk statsmakt som tar bøndene i sitt jerngrep, gir detaljerte bestemmelser for arbeidsordning, liv og økonomi, og tvinger det efterhånden igjennem.
Og for staten blir det nye utgifter. Av statskassen har sambrukene iår fått omkring 800 millioner rubel foruten 400 millioner rubel i eiendeler tatt fra kulakkene. Bolsjevikkstaten levde før for en stor del på bøndene, hvorledes skal det gå, når nu også bøndene blir parasiter på staten? Det er heller ikke sikkert at sambrukene er så meget mer villige enn de individuelle bønder til å gi fra sig sitt korn til underpris. Erfaring hittil synes næsten å tyde på det motsatte.
Fellesdrift av jord har som system overalt ellers i verden vist dårlige resultater. Man må vel tenke at det også i Russland bare blir et overgangsstadium til moderne metoder med kooperasjon mellem selveierbruk. Før krigen var i Russland den samme
utviklingsprosess i god gjenge som i sin tid førte
