Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/94

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er godkjent
Samlede dikt


Men plutselig stanset han dum og forvirret,
og stod der i noen sekunder og stirret
på blomstene over på motsatte siden —
som en der har våknet og brått ser at tiden
er gått ubegripelig fort.
Så løftet han hodet, og blikket gled bort —
ut over torvet og husenes tak,
ut over byen og åsene bak,
ut mot det fjerne, hvor solskyer lå
rede til reisene inn i det blå……

Han prøvde å slite sig løs med et kast,
men hånden i armen grep hårdere fast.

Igjen gikk hans øine fra blomst til blomst.
Så sleptes han op for å få sin bekomst.

HVERDAGEN

Noe er verst å bære:
hverdagens langsomme strid,
alle de like, lunkne timer
som bare er rinnende tid.

100