Side:Rudolf Nilsen - Samlede dikt (1946).djvu/91

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
Samlede dikt


II.

Slik var jeg kommet: en pilgrim med hjertet i skjelvende sang,
fjernt fra en stenby i vesten, en gate på dypene der.
Fattig og ung var jeg kommet. Jeg lignet min ungdom engang
med trær som forsmekter på stengrunn, min gates fortvilede trær.

Eiet jeg intet? Jeg eiet min drøm og min trossige tro —
drømmen om fanen, som luer om dagen i himmelens sol,
om natten elektrisk belyst og som aldri vil falle til ro,
høit over Krasnaja-Plassen — det evige oprørs symbol!

Ryktet var gått. — På min østkant, i Whitechapel og Moabit,
nedi de mørkeste kroker, i bakgårder, kjeldere, skur
hadde vi hørt evangeliet: klangen i massenes skritt,
dengang de russiske brødre løp storm mot den eldgamle mur!

Slik var jeg kommet: med tuseners lengsel og drøm i mitt sinn —
hit for å dvele ved synet av fanen, som flammer ved natt
høit over Kreml, hvor engang de gull-lagte tsarørner satt,
foldende ut sine vinger til flukt over kuppel og tind!

97